Stjernene strålte og regnet uteble ( nesten ). Konsertane fredag vurdert av Marius Mathisen.
Marius Mathisen har tradisjon tru anmelt Festidal fredagen, nedafor kan du lese anmeldelse og terningkast for artistane som var på scena fredag.
CC Cowboys
Mange kvinnheringer hadde ventet på CC Cowboys til Festidalen. Det ble veldig tydelig at påstanden om at Cowboyene fra Fredrikstad er et østlandsfenomen overhodet ikke medfører riktighet. Bandet er noe så utypisk som et helt ærlig, knallbra rockeband, med en knallsterk låtkatalog. For mange som var ungdommer, eller unge voksne på 90-tallet
representerer disse låtene selve lydsporet til oppveksten. Bandet fremfører låtene uten ekstra staffasje og produksjonen er holdt til et absolutt minimum. Åpningslåta er Bare du er riktignok fra 2011 men setter opp en fin ramme for konserten. Selv om vi savner Magnus’ datter Hanna-Maria Grønnebergs stemme, som gjør studioversjonen ekstra flott, låter dette kjempefint. Bandet er kanskje bedre enn noen gang, og med Per Vestaby på bass sikrer du at de dype frekvensene sitter der de skal. Vi nevnte den sterke låtkatalogen og her kommer de etter hvert på rad og rekke. Fjerde låt ut er Nå kommer jeg og tar deg og allsangen er et faktum. Det skal etter hvert bli mye allsang under denne konserten og fine versjoner av Syndere i sommersol, Død manns blues og ikke minst Harry sørger for at mange nok våkner på lørdag med litt ekstra «gruff» i stemmen. Vill vakker og våt og Tigergutt skaper flere allsangøyeblikk før CC Cowboys takker for seg med den skikkelig fine Kanskje du behøver noen. En varm og fin versjon runder av en flott gjennomført konsert. Publikum er tydelig fornøyd.
Terningkast: 5
Tobias Steen
Fra gubbevelde og allsang med menn med grånende skjegg til den nye vinen. Tobias Steen har riktignok anlagt bart for anledningen, men utover det er det tydelig at den unge stordabu har et betydelig kraftigere nedslagsfelt blant den yngre garde. Dette blir veldig tydelig illustrert av andelen rosa cowboyhatter foran scenen. Tobias Steen har vunnet
ungdommen med noe så utypisk som countrymusikk med norske tekster. Eller country og country (vil vel noen si…). Bandet har med seg både banjo og steelgitar og rettferdiggjør på den måten muligens sjangerparaplyen countrypop. Tobias Steen har helt klart teft for
fengende melodilinjer men tekstmessig oppleves det hele litt platt og uferdig. Når det er sagt er det bra trøkk både fra scenen og i publikum og det synges iherdig med på både Fy faen så deilig og Fy faen du er deilig (!). Det blir spennende å følge denne artisten videre, de rosa cowboyhattene er allerede klar for å ri inn i solnedgangen med den unge cowboyen på scenen.
Terningkast: 4
Skaar
Skaar begynner konserten med hele bandet fremme på scenen. En sjarmerende åpning som faktisk fungerer veldig bra. Hilde Skaar har en utrolig sjarmerende tilstedeværelse på scenen og vi lar oss lett lokke med inn i hennesmusikalske univers. Artisten trekker frem sitt slektskap til Uskedalen og til Festidalen og høster ekstra sjarmpoeng. Fra folkelig country fra prærien inviterer Skaar oss med på klubb. Selv om mange etterhvert har mer lyst il å skravle med gamle kjente leveres det nydelige ting fra scenen. Follow your heart understreker «klubb-viben» Om ikke alle synger med er det mange nikkende hoder i publikum. Det er fengende, men vi mangler det store refrenget for å få den store responsen fra Publikum. Skaar tar ting helt ned før vi får en glimrende versjon av Say Something Now, med pyro! Helt til slutt år vi også det perfekte refreng i Higher Ground. Egentlig ikke bare et perfekt refreng, men en ganske så perfekt poplåt. En skikkelig godt levert konsert, litt ødelagt av mye publikums-støy.
Terningkast: 4
Fashion victims
Fashion Victims er tight og tøft. Plassert mellom to norske popstorheter blir det nok litt pausemusikk preg for mange. Vi skal ikke ta noe fra innsatsen fra scenen, gutta gir alt og innimellom våkner publikum også. Bandet har gode låter som Never Going Home og ikke minst Aching and Breaking med sin «Weeserske» akkordprogresjon. Godt levert, men mest en anledning for publikum å rekke bar-runden før Sigrid.
Terningkast: 3
Sigrid
Så kommer omsider en av Norges absolutt største internasjonale popstjerner. Det ble umiddelbart tydelig at vi nå hadde beveget oss opp i eliteserien. Produksjonen er lekker, med et slags futuristisk preg på risere og scenografi. Den store skjermen godt inkorporert i showet og lager en flott ramme rundt sangene. I’ll Always Be Your Girl er første låt ut. En frisk åpning, men det oppleves som om Sigrids stemme drukner litt i det massive lydbildet. Burning Bridges smeller bra og nå er også lyden på plass. Når Når Plot Twist kommer som tredjelåt er vi for alvor i gang. Sigrid har en rekke gode hits å velge mellom men av og til sniker følelsen av at det hele føles litt rutinemessig. Det sterkeste og også det øyeblikket
som oppleves mest ekte er når Sigrid river ut «in-earsene» og synger siste refreng på Home To You helt alene sammen med publikum. Sucker Punch er frisk og responsen er umiddelbar blant publikum. Herfra og ut blir det fest, selv om Sigrid legger inn en litt intetsigende ny låt, Jellyfish.
Når du kan avslutte med tre låter som Don’t Kill My Vibe, Mirror og Strangers er det bare å gi seg over. Dette kan ikke bli feil. At det kom noen dråper regn så ikke ut til å prege hverken de på scena eller de blant publikum. Som hovedpersonen selv uttrykte fra scenen: «Dette er som en godværsdag å regne på Sunnmøre»
Terningkast: 5
Oppsummert
Kort sagt var denne festivalkvelden en reise innen konsertproduksjon. Fra CC Cowboys ekstreme minimalisme (Ikke engang navnet på «backdrop’en»). Til Sigrid dønn produserte show uten en eneste hørbar opptelling og perfekt sync mellom lyd/lys og det øvrige visuelle.
To rake motsetninger, men allikevel flotte konsertopplevelser.
Alt i alt en strålende kveld på Dønhaug. Vi gleder oss til lørdag!
Tekst/foto: Marius Mathisen Nett: Kristian Bringedal / Hans Ordin Østebø