Lynet slo ned, men Ylvis slo hardere

Simon Foss Ryland har gitt oss anmeldelse for Festidal laurdagen, les anmeldelse og terningkast nedanfor. Bilete øverst syner Tolou.

Hellbillies

Lørdagen på Festidalen startet med veteranene i Hellbillies, og det ble raskt klart at dette var riktig band til riktig festival. De åpnet med et cover av “Peter Gunn Theme”, som gradvis glir over i “Ei krasafaren steinbu” – samtidig som sceneteppet faller og publikum samler seg. Stemningen var satt.

Bandet, som har holdt det gående siden 1990, leverte stødig hele veien. Lars Håvard Haugen briljerte med særegne og gjennomførte gitarsoloer. Solopartiene var både teknisk imponerende og musikalske. Alt fra tradisjonell countryinspirert plukking til full Hendrix-stil med wah-wah pedal og vill energi.

Lydbildet traff også godt: countryrock med små drypp av folkemusikk, løftet av hammondorgel som ga hele bandet en feit og fyldig sound. Spesielt i låta “Søvnlaus” var alt på plass. Koringen på refrenget, Egil Stemkens på bass og trommene som dro alt fremover, og Lars Håvard Haugen som også leverte sterkt på vokal. Rundt meg gikk rockefoten på samtlige menn over 50.

“20 år på vegen” fikk en jazzinspirert intro fra pianoet, og bandet viste igjen bredden sin. Underveis i “Som ein båt på land” tittet sola frem, og da de avsluttet med “Den finaste eg veit”, ble hele jordet med på allsang. Aslag Haugen kommenterte at han bare hørte damene synge, og ba mennene “trø til”. En knall start på lørdagen.

Terningkast: 6

Taus

En nykommertrio fra Vestlandet gikk på scenen med lavmælt autoritet. Oda Eirin Almeland fra Voss frontet bandet med sjarm og tilstedeværelse. Navnet er passende: i Voss betyr ordet “taus” jenta, og her var det tre unge musikalske tausar.

Konserten startet med en lang og stemningsfull intro til “Herregu du er fin”, som nesten ga en progrock-følelse. Det låt samstemt og dynamisk, og de tre musikerne spilte sømløst med backing tracks. I starten druknet vokalen litt i miksen, men etter hvert åpnet lydbildet seg, spesielt i låta “Bobleplast”, hvor Oda virkelig fikk skinne.

“Tyven” løftet stemningen merkbart, med et fengende hook og en hamrende stortromme som fikk publikum til å våkne. Oda leverte også korte og presise replikker mellom låtene.

Mot slutten tok konserten skikkelig av. “Angra ingenting” hadde en energi og fremdrift som satt som et skudd, og på avslutningslåta “Sett fyr på himmelen” kastet Oda skoene. Det var både bokstavelig og billedlig varmt på scenen.

Taus spilte seg virkelig inn utover settet. Vossadialekten kledde festivalen, og at de har 11 festivaler foran seg i sommer er ingen overraskelse. Dette kan bli stort og med god “tausastemning”.

Terningkast: 5

Tolou

Tolou, eller Ida Tolou fra Tromsø, kom til Festidalen med “Arctic Afropop”, en fusjon av afrikanske rytmer og skandinavisk pop. Hun startet svevende og mykt, før rytmikken gradvis tok mer plass.

Det løsnet virkelig på “A Little Bit Sad.” En fengende låt med kule funkfigurer i gitaren og god støtte fra danserne på scenen. Backingbandet, særlig keys, bidro til å gjøre lydbildet mer interessant og levende.

“You Ain’t For Me” viste tydeligst hvordan hun blander stilene sine. På “Love Me To Find You” fikk hun vist vokalregisteret sitt bedre, og stemmen bar kanskje best av alle artistene på jordet den dagen.

Flere låter ble litt like, og settet bar preg av at mye av at materialet ble fremført live for første gang. Dette var Tolou sin første festival av ni denne sommeren, hun har tid og rom til å utvikle seg. Talentet er det ingen tvil om.

Terningkast: 4

Västerbron

Fra første tone gikk Västerbron rett i strupen på publikum og ble der. Den svenske kvintetten leverte en tett, høyenergisk og skranglete punkpakke med masse sceneenergi.

Vokalist Peter Jonasson ga full gass med høy stemmeføring og intensitet, men hadde også kontroll og en god dose humor. Han dro med seg mikrofonen backstage og fortsatte å synge, og balanserte mellom rufsete punk og mer kontrollert, amerikansk-inspirert rock i versene. Låtene startet relativt rolig, før de gradvis ble mer og mer eksplosive.

“Livet är en soppa” smeller hardt, men med struktur og dynamikk. Anton Lozinski på trommer bygget opp låtene med finesse, og gitaristene leverte alt fra clean lead-lyd til feedback og støy. De skapte gode pusterom i låtene med effektfulle breaks.

Et høydepunkt kom da Peter spilte en låt alene med elgitar, mens resten av bandet sto og drakk øl i bakgrunnen. Rått.

Mot slutten klatret Peter over gjerdet og ut i publikum. Han sto på rekkverket, spurte hvordan folk hadde det, og sang midt blant dem – helt til mikrofonkabelen strakk seg til det ytterste. En crazy sceneopptreden med personlighet, og et band som leverte tight og ektefølt punk med svenske tekster og fullt trøkk!

Terningkast: 5

Izabell

Stavanger-rapperen Izabell åpnet med vannpistol i hånda og med “Skyt meg” på høyttalerne, traff hun publikum både med vannstråler og punchlines.

Hun rapper med god flow, har fete beats og solid DJ i ryggen, men det blir raskt statisk. Kun playback og vokal på scenen gjør at showet mister futten, særlig etter Västerbron fra Skåne.

“Attitudeproblem” satt godt, og hun fikk med seg publikum med call-and-response og dans, men det tok seg først skikkelig opp da hun inviterte publikum til dance battle på scenen.

Izabell skapte god stemning og samhandlet fint med publikum, men konserten mangler variasjon og ble litt for ensformig i lengden.
Med Izabell kom også regnet, men heldigvis mest fra vannpistolene.

Terningkast: 3

Ylvis

Ylvis tar med seg hele showbiz-arsenalet til Festidalen og serverer et sceneshow som selv været må ta stilling til. Med et tight band, et lysshow som kunne kjørt Eurovision alene og tre brødre med 25 års show i kroppen, blir dette en fest fra første sekund.

De åpner med en video fra Sogndal og trasker videre inn i en lang rekke musikalske sketcher, parodier og discolåter som får publikum til å brøle. Alt fra “Helikopter” og “Mr. Toot” til hyllesten av fergen med sangen “Ferjao”. Teksting over scenen og grafikk som følger musikken gjør det hele enda mer gjennomført.

Under sangen “Yoghurt” roper Vegard ut “kva smak skal det vera” og en i publikum roper “strawberry”. Idet ordet sies smeller lynet inn og Uskedalen eksploderer i regn. Scenen vingler i vinden og showet må ta pause. Det føles som selve værgudene må trekke pusten før siste akt.

Når gutta kommer tilbake er det med heiarop fra “Seven Nation Army”. De leverer et potpurri av gamle slagere, blant annet en drivende “Skaol skadle” og en ellevill versjon av “Jan Egeland” med gitarsolo som lukter brent.
Bandet til Ylvis løftet hele showet med et utrolig tight og proft lydbilde.

Terningkast: 6

Tekst/Foto: Simon Foss Ryland
Nett/Foto topp: Hans Ordin Østebø