Les kva uskedalen.no sin musikkanmeldar, Marius Mathisen, skriv om konsertane dag 1.
Først og fremst er det å anmelde konserter egentlig både ulogisk og lite relevant for andre enn anmelderen selv. En anmeldelse vil alltid være en svært subjektiv meningsytring. En konsert kan treffe deg på alle områder til tross for at en anmelders kritiske røst sier noe annet. Med det sagt håper jeg alle som besøkte Dønhaug fredag hadde en fantastisk kveld på Festidalen. Nok en gang klinket værgudene til med et perfekt bakteppe for årets festival. Så la oss bare komme til saken, la musikken begynne.
Tucos Lounges
Det var en viss spenning knyttet til om hvordan gjenopplivingen av Tucos Lounge ville fungere som første band ut. Americanasjangeren er overhodet ikke død, og bandet skulle raskt overbevise publikum om at det definitivt fortsatt var liv i Tucos Lounge. Bandet har en Festidalenhistorie og var sentrale i Festivalens spede begynnelse. Den litt skranglete ørkenrocken fungerer egentlig perfekt som jubileumsfestival-åpnere, og både emosjonelt og som lokalt alibi henger denne bookingen på greip. Da bandet forsterker» kor-rekka med Bjørgulv, Ståle og Magne Eik, samt Kristian Bringedal er publikumsfrieriet fullkomment. Et gledelig gjensyn selv om nok festivalen rent musikalsk kunne vært åpnet på langt mer spennende måter.
Terningkast: 4
Hellbillies
Det var nokså tydelig at kveldens hovedattraksjon for de aller fleste var Hellbillies. Allerede ved konsertstart klokken 1940 var jordet fullt av mennesker klare for Hallingdølene. Bandet har holdt det gående siden 1990 og har etterhvert en imponerende låtkatalog å hente fra. Og da sceneteppet faller og bandet klemmer til med en opprocka versjon av Råka ta ei pil fra plata Niende fra 2004 er stemningen satt umiddelbart. Bandet låter tett, proft og oser av spilleglede. Mørkemann blir et foreløpig høydepunkt før de trekker frem Eg gløymer deg aldri som har blitt en brobygger over generasjoner etter Emma Steinbakkens versjon. Et par nyere låter demper stemningen litt, men når man har monsterhits som Den finast eg veit og Ei krasafaren steinbu helt til sist kan det ikke slå feil.
Terningkast: 5
Slomosa
Bergensbandet Slomosa spiller støyrock fra øverste hylle og har et stadig voksende publikum både her til lands og i utlandet. Det kan synes nokså schizofrent for et såpass urbant fenomen å «hoppe etter» folkeligheta selv i Hellbillies, men bandet går energisk til oppgaven og sjarmerer de aller ivrigste i såpass stor grad at det til og med dannes en god gammel
moshpit foran scenen. Høydepunktene for undertegnede er låtene Kevin og Horses. Toriffmonstre som virkelig representerer sjangeren på ypperste vis.
Terningkast: 4
Bo Mill
Bo Milli spiller energisk gitarpop/rock og låtene hennes kler liveutrykket. Artisten har en tydelig sans for gode pophooks og de fengende låtene kommer enda bedre til sin rett live med gitaren som det drivende elementet. En spennende artist og hyggelig bekjentskap som det skal bli interessant å følge videre.
Terningkast: 4
Big Bang
Rocketrioen starter oppskriftsmessig med Long Distance Man og vugger i gang med sitt karakteristiske lydbilde. Her er det lite produksjon og staffasje. Med Big Bang vet du hva du får, det er jordnært og ekte. Muligens begynner publikum å bli litt slitne. At temperaturen har sunket i takt med høyden på trommeslager Olaf Olsens cymbaler bidrar nok også til at
flere publikummere allerede har forlatt Dønhaug da hovedattraksjonen inntar scenen. For all del, stemningen blant de fremmøtte er upåklagelig og da bandet drar låter som Wild Bird, Saturn Freeway og To the Mountains er det bra trøkk både på, og foran scenen. Men da sjefen selv må dirigere publikum tett nok for å gjøre sitt obligatoriske stage dive føles det litt
påklistret. Men for all del: Når du kan avslutte konserten med en supergroovy versjon av Girl in Oslotilgir vi det aller meste og publikum kan gå fornøyd hjem.
Terningkast: 4
Tekst/foto: Marius Mathisen Nett: Kristan Bringedal