Festidalen - varmen kom først og fremst frå scenen.

For de som har vært noen runder på Festidalen, er ikke regn noe ukjent fenomen. Det er vel flere som husker da Silja Sol ble skylt av scenen i 2015. Også i år gjorde værgudene sitt for å vanskeliggjøre gjennomføringen av festival. Kombinasjonen av nedbør og kraftig vind gjorde sitt til at spilletider måtte komprimeres og konsertstart utsettes. Verst gikk det utover Beharie, som dessverre måtte ofre sin plass i programmet. Men musikk ble det på scenen etterhvert. På generelt grunnlag kan man trygt slå fast at artistene leverte upåklagelig og varmet et vått og kaldt publikum.

Først ut er Michelle Ullestad, en av årets virkelige kometer innen norsk pop. Vi kan ikke annet enn å la oss sjarmere og imponere av Ullestad og hennes Ullestad United. Det jobbes hardt for å holde scenen og instrumenter tørre. Men det er kun vellyd fra scenen og bandet har en rekke potensielle bangere på repertoiret. Maria er frisk og La meg ligge er en sikker vinner! Publikum blir med og danser sammen med Ullestad. En nydelig start på Festidalen!
Terningkast: 5

Timbuktu er Nordens hiphopkonge. Vi husker med glede artistens forrige besøk – da rammen med bandet sitt Damn. I år får vi Timbuktu i en litt annen setting. Det kan virke tydelig at artisten har hatt et ønske om å fornye seg. Hvem vil ikke det? Publikummet er nok litt usikker innledningsvis og venter tålmodig på de aller største hitene fra svensken.
Timbuktu er en strålende frontmann og showet er upåklagelig. Denne anmelder savner nok litt av dynamikken man får av musikk fremført med instrumenter og ikke bare fra DJ-ens mytiske miksepult og datamaskin. Når det er sagt er det ingenting å si på kvaliteten på vokalprestasjonene fra rapperen og hans to medvokalister. Disse utmerker seg med flotte
vokalharmonier og backing på de rette plassene. Energiske Fallskärm varmer publikum, og når publikum blir servert Alla vill till himmelen men ingen vil dø, koker det bra. Til slutt får vi også Det löser sej. Og der og da blir også publikum på Dønhaug overbevist om at dette går bra, dette løser seg.
Terningkast: 5

Datarock er en fest både for øye og øre! Fredrik Saroea og hans gjeng kan alle triksene og det er full trøkk fra første stund. Med sin korte tilmålte spilletid grenser det mot overtenning av og til. Litt mye skal ut på kort tid. Men energien varmer og Datarock er alltid gøy. Vi danser villig med på dansekurs og FaFaFa er like lett å like som den er å synge med på.
Konserten er uten tvil den mest spektakulære med utstrakt bruk av den store skjermen. Dette syr sammen konserten på en utmerket måte.
Terningkast: 4

Til tross for at kulden og alt det våte gjorde sitt for å dempe stemningen, var det et imponerende skue å se utover et klissvått og fullt publikum i det selveste Highasakite inntok scenen til sin tredje Festidalenkonsert. Denne konserten skulle vise seg å føye seg inn i rekken av kvalitetskonserter de tidligere har gitt oss. Bandet nærmest smyger seg inn på
scenen og setter umiddelbart stemningen med en nydelig versjon av Lover, Where Do You Live. Highasakite er aldri overdrevent ekspressive i sitt uttrykk. Lyden er like klar som den noe nedstrippete scenografien. (Sammenlignet med forrige Highasakite konsert på Dønhaug.) Det males bilder fra scenen og vokalist Ingrid Helene Håvik er et naturlig midtpunkt. Hun har en gudbenådet stemme og klarer på imponerende vis å stå i mot regnet som pisket over scenen. Resten av bandet må også få en del av æren for vellyden. Multimusiker Kristoffer Bonsaksen imponerer på diverse strengeinstrumenter, synth og flygelhorn. Trommeslager Trond Bersu spiller akk så smakfullt og fargelegger lydbildet perfekt. Dette er eliteklassen av norsk pop-musikk anno 2024. Bandet har en lang back-katalog å ta av og det var gledelig at også de tidligere utgivelsene var godt representert. Avslutningen med blant annet Mother, og helt til slutt Golden Ticket rammer inn kvelden perfekt.
Terningkast: 6

Vi gleder oss til lørdagskvelden!

Tekst/foto: Marius Mathisen
Nett: Kristian Bringedal