Festidalen lørdag. Kurt Nilsen sette standarden.
Ny dag, litt mindre regn, enda mer god stemning fra scenen!
Det ble tidlig tydelig at et av festivalens høydepunkt skulle vi få allerede fra første artist lørdag.
Kurt Nilsen har for lengst blitt et av Norges største artistnavn. På festivalen kommer an med full produksjon og et meget sterkt band i ryggen. Nilsen har etter hvert landet sitt musikalske uttrykk med et bein i rock/pop, og det andre i country. Dette utrykket kler Kurts musikk godt, og både gamle og nye låter pakkes smakfullt inn av fiolin, mandolin og ikke minst Tommy Kristiansens gnistrende gitarspill. Allerede i første låt, All You Have To Offer,
viser bandet stor spilleglede. Her kommer godlåtene på rad og rekke med fine versjoner av Reality Kicks You og ikke minst Rise To The Occation som krydres lekkert av Øyvind Smidts felespill. At publikum får en ekstra regndusj under en frisk versjon av Never Easy, legger ingen demper på publikumsresponsen. En rocka versjon av She’s So High avslutter en perfekt
konsert og en perfekt åpning av lørdagen.
Terningkast: 6
Å hoppe etter Wirkola er ikke lett, og lett blir det heller ikke for Embla And The Karidotters. Der Kurt Nilsen vinkler sin country mot rocken, hører dette bandet hjemme i et mer puristisk Western-uttrykk. Sånn umiddelbart sitter verken lyd eller samspill helt og responsen fra publikum er høflig avmålt. Også kommunikasjonen med publikum blir litt keitete og det
virker som om dette samarbeidet mellom scene og publikum kom i gang på en litt trøblete måte… Heldigvis har Embla And The Karidotters noen fine låter og når vokalharmoniene sitter er dette riktig så pent og trivelig. Man sitter allikevel igjen med følelsen av at dette ble noen knepp ned fra knallåpningen fra Kurt Nilsen.
Terningkast: 3
Et nytt og svært hyggelig bekjentskap var Haugesunderen Theodor Lucero. Theodor sier han er inspirert av Beatles, Coldplay og Pink Floyd. Og selv om artisten foreløpig har en vei å gå kan en helt klart høre referansene i musikken. Theodor har en sterk og særpreget stemme og matcher energien til sitt dyktige band. Noen ganger kan faktisk energien fra kompet bli
såpass heftig at det forstyrrer helhetsinntrykket. Selv om man ønsker en «punkete» attityde kan det av og til være lurt å skrelle vekk, mer enn å måke på mer og mer. Men man må jo applaudere ungdommelig energi og pågangsmot. Uansett er dette en spennende artist vi gleder oss å følge med på videre.
Terningkast: 4
Nico & Vinz er verdensstjerner helt på ekte. De har en imponerende treffprosent på «suksess-skalaen» og det meste gutta har produsert har blitt til gull. At duoen har en teft for å lage hit-singler finnes det ingen tvil om. Så til opptredenen. Det er ingen tvil om at dette showet går «rett hjem». Bak DJ-pulten trykkes det play og det fyres av noen samples. De to gutta og DJ rapper/synger oppå bakgrunnsmusikken. Gutta har definitivt lyd i mikrofonene, men de får veldig god hjelp fra lyden fra backingtracks. For undertegnede blir dette litt i overkant karaoke-aktig. Er dette en konsert, eller er det et show? Hvis svaret er det siste er dette tipp topp og fullklaff. Nico og Vinz er kule karer som danser og kan alle «veive-med-
armene-triksene» Publikum sluker dette rått og synger velvillig med på alle de endeløse Freddy Mercury – call-and-response interaksjonene. (Ååååh – ÅÅÅH… å å å – Å Å Å) Dønhaugjordet koker bra og allsangen runger på hits som In Your Arms og When The Day Comes. Vi får også et hyggelig gjenhør med One Song, fra Envy-tiden. Am I Wrong får vi faktisk to ganger. At den første versjonen synges på norsk og har fått tittelen Tar jeg feil bryr
ikke brorparten av publikum seg om. Det brøles «Am I Wrong» blant publikum, selv om vokalistene på scenen febrilsk forsøker å komme igjennom med den nye norske teksten. Da er det kanskje på sin plass at de gjentar låta, denne gangen på engelsk, helt til slutt i settet. «Dette er den beste konserten jeg har vært på» utbryter sidemannen. Og jeg må nok erkjenne at jeg her er milevis unna målgruppen. Jeg sliter med å i det hele tatt kalle det en konsert. Men opptredenen i seg selv er et strålende show av tre superflinke aktører på scenen. Showet og artistenes flotte karismatiske opptreden må anerkjennes. At Nico også hekter på seg en djembe mot slutten og spiller litt på den, bidrar absolutt formildende på en gammel grinebiter. Hurra for ungdommen, gleder meg til Oslo Ess!
Terningkast: 4
Oslo Ess er også gjengangere her på Festidalen. Bandet har vært her både som seg selv og som backingband for Onkel P. Oslo Ess er som en maskin. Her er det ingen overraskelser, bare pur og ekte rett-frem-rock! Bandet har også opparbeidet seg en god katalog å hente låter fra. Det dundres i gang med en høypotent Lang vei til himmelen. Energien holdes oppe med klassikere som Caroline og Bislett stadion før det hele rundes av med allsangfavoritten Alt jeg trenger. Helstøpt og råtøft!
Terningkast: 5
Etter å ha slått seg opp under artistnavnet Phil T Rich er Arif Murakami nå blitt mer eller mindre allemanseie. På Festidalen-scenen skjer det et større scenografi-skifte før vi tar imot artisten på toppen av en stor pyramide. Der Nico & Vinz representerer en feelgood-vibe, føles Arif «viktigere» og litt «mørkere». Dette understrekes i låta Flammer, der Arif tar et oppgjør med artister som «selger seg». Han har også laget noen pop-perler som treffer
skikkelig bra. Hellig har akkurat rett patos og alene i scenografien fungerer dette faktisk veldig fint. Det visuelle blir her svært viktig og skjermen understreker og gir dybde til tekstene på en fin måte. Etter hvert får vi både Flexnes og en god dansegjeng på scenen. Alt i alt en fin avslutning på årets festival. Det sluttet til og med å regne på et tidspunkt.
Terningkast: 5
Tekst/foto: Marius Mathisen Nett: Kristian Bringedal