Festidalen lørdag - en dag med ombestemmelser.

Her kjem Marius Mathisen sine vurderingar av artistane og konsertane på laurdag. Redaksjonen i Uskedalen.no takkar enno ein gong Marius som set av tid til refleksjonar, skriving og fotografering.

Admiral P
Er det én ting verden anno 2026 trenger, så er det Admiral Ps ukuelige positivitet. Dette var en konsert jeg i utgangspunktet hadde dårlige forutsetninger for å like. Reggae/reggaeton er en sjanger jeg ikke er spesielt begeistret for, selv etter mange forsøk. Derfor er det ekstra spesielt å måtte erkjenne at Admiral P vant hele hjertet mitt på Dønhaug. Jeg lot meg villig lede inn i Admiralen og bandets groovy rytmer og positive «vibes».

«One love» runget mange ganger, både fra scene og publikum. Hvis du ikke blir i godt humør av dette, kan du gjerne finne deg en dyp hule å flytte inn i. Dette var utelukkende fint og vakkert å være med på. Rent musikalsk holder bandet et høyt nivå, og Admiral Ps kjente og mindre kjente låter ble
fremført med overskudd og spilleglede. Spesielt de to koristene hevet helhetsinntrykket og bidro til å gi det hele et herlig organisk uttrykk. Musikken kler virkelig liveformatet. Energien og det musikalske krydderet fra musikerne understreker budskapet i tekstene.

Vi får høre alle de mest kjente låtene i en frisk, og til tider ny, innpakning.
Erkjennelse, og det å innrømme feil, er noe av det vanskeligste man gjør her i livet. Jeg tok meg selv i å bli rørt på ekte av det Admiral P og bandet ga oss på festivallørdagens første konsert. Den så jeg ikke komme! Jeg har tatt feil: Admiral P er råbra. One love!

Bare Andy
Årets vestlandsatsning heter Bare Andy. Bak artistnavnet finner vi Anders Risan, som er både låtskriver og produsent med mer. Prosjektet har for alvor skutt fart med opptredener på blant annet VG-lista som et høydepunkt. Når det er sagt, erklæres det fra scenen at bandet hadde valgt Festidalen foran VG-lista ti av ti ganger.

Det er lett å la seg sjarmere av Bare Andy. Det er et visst slektskap til fjorårets komet Tobias Steen i musikken til Bare Andy. På sitt beste står det ingenting tilbake for stordabuen. «Flue på veggen» og «Fineste i bygda» er små popperler med betydelig innslag av country. Det jobbes litt med en trøblete gitar, men alt i alt er dette svært trivelig og godt gjennomført
av bandet.

Gluecifer
Gluecifer var en av de store i den skandinaviske rockebølgen som herjet på 90-tallet. Etter mange år på brakka er bandet nå tilbake på scenen med ny plate i bagasjen.

Gluecifer var et relevant band en gang i tiden, og den aldrende kvintetten på scenen kan fortsatt rocke. Spesielt trommeslager Danny Young vet fortsatt hvor rockeskapet skal stå, og introen på «I Got a War» låter like tight i dag som den gjorde for 25 år siden.

Den bredbente «rett-i-trynet-rocken» bandet praktiserer er ikke for alle, og det blir raskt et tydelig skille mellom de hardbarkede rockefansen foran scenen og resten av Festidalen- publikummet som trekker mot benkene.
«Nå MÅ det bli litt fest her», roper vokalist Biff Malibu fra scenen da det ikoniske bassriffet til «Easy Livin’» rister i subbene. Men til tross for at låta er en klassiker innen sjangeren, vil det være en stor overdrivelse å si at festen er et faktum. Gluecifer er et urbant fenomen og føles ikke umiddelbart like relevant i bygdenorge. Muligens er dette et comeback vi strengt tatt ikke trengte. Da kan man heller lengte tilbake til konserten på Cosmopolite i Oslo i 2000. Da var alt riktig – her ble det dessverre mye feil.

Gjenfødt Kultur
Årets hiphopinnslag er Gjenfødt Kultur fra Larvik. Gruppen stiller med et tradisjonelt hiphopoppsett med DJ og rappere. Dette er samplebasert hiphop, og det er lenge siden de tonene konsertpublikummet eksponeres for faktisk ble spilt av et instrument. For de sjangertro virker ikke mangelen på instrumenter på scenen å være problematisk, og de tre rapperne er både dyktige og sjarmerende – noe som forsterkes ytterligere av ros fra scenen.

Trioen er tight, og det låter friskt av linjene de presenterer. De er også sterke visuelt, der de bryter med den karakteristiske «hiphop-uniformen».
Når vi først er inne på samplingbasert rap, er det forfriskende med et band med såpass homogent uttrykk. Her er det mye 70-tallsgitar og Rhodes!
Bandet mangler enn så lenge en utpreget hit, og kanskje er det det som gjør at det til tider oppleves litt som bakgrunnsmusikk mens vi venter på neste låt. Her tror jeg det hadde gjort underverker med en gitarist og flere musikere på scenen. Whops – der falt jeg i den gamle grinebitergryta igjen.

Svart Ridå
Dette var en konsert jeg hadde gledet meg til. Svart Ridå er et av de nye og spennende bandene fra Sverige. Musikalsk befinner de seg et sted mellom mørk indiepop, alternativ rock og postpunk, med tydelige spor av 90-talls grunge og storslått svensk gitarpop. Det finnes et tydelig musikalsk slektskap til legendariske band som Kent, uten at det skal trekke ned for den unge trioen på scenen.

Bak den nokså massive lydveggen bandet skaper finnes det detaljer som tyder på at dette bør være mer enn en døgnflue. Først og fremst har bandet en meloditeft man kanskje ikke har hørt siden nevnte Kent. For det andre har de Moa Swanström Borenberg på gitar, som virkelig gir musikken særpreg med sine unike lydtepper. Dette er ytterst godkjent, og et band som raskt kan være på vei mot noe større.

Astrid S
Astrid S har brukt det siste tiåret på å etablere seg som en av Norges mest internasjonalt orienterte popartister. Med en katalog full av radiolåter og millioner av strømminger var forventningene høye da hun gikk på scenen. Det som fulgte, var en konsert som viste både hvorfor hun har lykkes – og hvor hun fortsatt har mest å gi.

Produksjonsmessig var det tydelig at vi nå trygt var plassert i eliten blant norske popartister. En stoffkledd scene og elegant bruk av skjerm satte rammen for konserten. Dette var proft fra første sekund, og hvis man skal sette fingeren på noe, er det at det nesten blir for perfekt. Fra de mange klesskiftene til den gjennomførte scenografien. Men dette glemmer man fort når Astrid S setter i gang.

Hovedpersonen mestrer det meste, og publikum har bestemt seg for å bli med på festen. Allerede på åpningslåta «Think Before I Talk» runger allsangen over Dønhaug. Denne symbiosen mellom scene og publikum blir behørig kommentert fra scenen. Hovedpersonen virker oppriktig imponert over allsangkvalitetene blant Kvinnheringene.

Astrid S har et svært kompetent band som gir musikken akkurat den råskapen låtene trenger. Cello på scenen er et genitrekk, og en energisk gitarist fungerer perfekt som sparringspartner. Dramaturgien i konserten fremstår nærmest perfekt, og vi får en nydelig versjon av «Favorite Part of Me» med kun flygel, vokal og cello. Hun viser også at hun (bokstavelig talt) har flere strenger å spille på, da hun fremfører sin versjon av «Jolene» sittende med kassegitar på scenekanten. Publikum er med, og herfra og
ut er det full parademarsj før vi ledes inn i natten med en massiv versjon av «Hurts So Good».

Dette er en artist som tar jobben på alvor, og med gårsdagens headliner friskt i minne var det et oppriktig takknemlig publikum som takket Astrid S og bandet for en strålende konsert.

Takk for i år. Snakkes i 2027!

Tekst/foto: Marius Mathisen
Nett: Kristian Bringedal